og jeg ser at du ler,
men jeg skjønner ikke
denne latteren som er så lik min egen.
Munnen din beveger seg igjen,
og når de kommer ut,
ordene på hverandre,
bøyer de seg før de når mitt øre
og gir ingen mening.
I dagevis har jeg lyttet,
i dagevis har jeg tenkt stille, forsøkt forstå,
og jeg innser at det du vil og det jeg vil
ikke er det samme. For mens du bygger en borg,
er jeg fornøyd med en dør
som kan åpnes
