Det var ikke lyden av kunnskap mot papiret
eller vekten av tallene.
Heller ikke stjerneglimt,
duften av gulrot,
- eller utsikten til aldri mer å se lesesalen.
Det var du, alltid du som danset i den andre enden,
som strakk ut tungen og rykket i munnen min
så minuttene varte litt lengre.
Los
19.05.10 av tjosan
