Å bygge en bro

Se jorden under neglene mine når jeg legger hendene mine 
rundt de runde barnekinnene til sønnen
din
og lytt til meg når jeg sier til ham:
“Du er et menneske. Vær et!”

Jeg spør: når vi bygger vårt hus blir det da bare rette vinkler?

og jeg ser at du ler,
men jeg skjønner ikke
denne latteren som er så lik min egen.

Munnen din beveger seg igjen,
og når de kommer ut,
ordene på hverandre,
bøyer de seg før de når mitt øre
og gir ingen mening.

I dagevis har jeg lyttet,
i dagevis har jeg tenkt stille, forsøkt forstå,
og jeg innser at det du vil og det jeg vil 
ikke er det samme. For mens du bygger en borg, 
er jeg fornøyd med en dør 
som kan åpnes

Haiku #1

Versjon #2:

Står løvtom. Margkald.
Armer klemmer rundt stammen.
Tas inn i varmen.

.

Utgangspunktet, “råmanus”:

Du står her naken.

Vil klemme rundt stammen din.

Være med meg hjem?

Los

Det var ikke lyden av kunnskap mot papiret
eller vekten av tallene.
Heller ikke stjerneglimt,
duften av gulrot,
- eller utsikten til aldri mer å se lesesalen.
Det var du, alltid du som danset i den andre enden,
som strakk ut tungen og rykket i munnen min
så minuttene varte litt lengre.

i sekundene, minuttene, tiden

mellom kvart på anger
og ti over tilgivelse
finnes bare torsdager
fulle av ingenting

Mellom oss er det flo nå,

og steinene jeg pleide å hoppe på for å komme over til deg er ikke synlige mer.

Ordene jeg kaster ut over sjøen som glimmerflak, de hopper ikke frosk, de synker gjennom vannflaten, driver med strømmene og faller sakte ut av suspensjon, legger seg ubrukte på havbunnen, langt fra der de ble sluppet.

Is og ild, tenker jeg, is og ild. Var det dette du mente med kjærlighet?
.
…….
.
På transistorradioen et lyrikkprogram,
og beruset av sol og for mye vin
brøt du løs du en frase.

Is og ild, hvisket du med varm pust mot leppene mine, is og ild. Med ryggen mot svaberget og begjæret ditt fast, husker jeg at jeg tenkte at det var forunderlig at du ville elske med meg i solen, med brennmerkene mine synlige, nærmest selvlysende.
.
..
.
Løsrevet strofe fra: Du är min renaste tröst, Karin Boye

Regndans – Epilog

Fant nøklene i dag tidlig, dypt bak i ei skuff, under den brune notisboka med slitte permer (men likevel uåpnet fra side femtiåtte).

Jeg klemte håndflaten tett rundt taggene for å kjenne etter om de fortsatt var der, om noe kunne trigge en glemt nyanse, en følelse. Et sug?

Noe var det, jeg er her. Jeg låser døra stille opp, vender meg, løfter ansiktet opp mot himmelen en siste gang før jeg tar sats inn over dørstokken. Mellom disse veggene var jeg tørst, trodde meg ferdig med dette. Har jeg savnet lyden, lukten, smaken? Har tiden merket at jeg har vært borte?

Jeg slår på hovedbryteren, åpner alle vinduene. Lyden av kjøleskapet som skraper seg i gang er på en merkelig måte betryggende, gjenkjennelig, får meg til å smile forsiktig. På kjøkkenbordet ligger en falmet, mange søndager gammel avis, kryssordet er ferdig utfylt. Med den som katalysator fyres det opp i ovnen. Så tømmer jeg handleposene, setter maten inn i kjøleskapet, henter et ullpledd i skapet i gangen, legger det på den klamme, fortsatt iskalde kjøkkenstolen, den som er vendt rett mot vinduet, mot utsikten. Mister pusten et øyeblikk, kjenner en gammel orm røre på seg under bukskinnet, nappe i nervetrådene som er forbundet med venstre øyebryn.

Dekk gutt, dekk!

Plukker fram en blyant, slikker på spissen. Jeg er klar.

Du lyver jo så det renner av deg,

sa min søster
og kikket forundret på meg
da vi gikk derfra.

Hvordan klarer du det?
De ante jo ingenting!

Hun trodde også
at hun visste
hvem jeg var.

Jeg har øvd lenge,
svarte jeg lett

og kjente at kulden nå også
hadde nådd ekstremitetene.

Løsningsorientert

Hvorfor i helvete kjøpte jeg dette huset?
Jeg hater det. Det finnes ingenting her som jeg liker.
Ingenting som engasjerer eller får blodet til å pumpe
raskere, hardere, lettere,
selv ikke vondere,

bare seigt og brunt. Jeg er lei av brunt.
Jeg hater den fargen, har aldri likt, hvorfor er alt brunt?
Jeg ønsker meg en bølgende skrift på himmelen,
et karneval av et nordlys i hvitt og grønt og
blodrødt. Blod!

Naboene. Må vi snakke om dem? De lever sine
liv, ikke mitt eller ditt, men sine og ingenting
av det de gjør bryr jeg meg med. Jeg vil ikke
gå så langt som å si at jeg hater dem, jeg hater ikke folk, men jeg, og nå er jeg helt ærlig,

ser litt ned på dem der de lever sine brune liv.

Nå er jeg møkka lei, jeg tenner på.
Det er bare en plankehaug,
den betyr ingenting. INGENTING!

Noen sannhetskorn

Jeg sliter. Nei, det er ikke helt sant, jeg har helt enkelt mistet gnisten. Før i verden, i en fortid nær meg, ramlet det nå og da inn en liten linje eller en frase som jeg noterte, skrev bak øret, og hentet fram ved første og beste anledning – og så skrev jeg en tekst rundt den. Jeg “skrev” til og med en av mine beste tekster på vei hjem fra jobb, og den spaserturen tar meg ca 4 minutter på godt føre!

Nå er det, for å bruke morsmålet, peise tomt. De siste linjene jeg noterte var:

- mørk blå

- i beruselsens glemsel tenker jeg: det er sikkert siste gang vi snakker slik som dette.

og sist men ikke minst, den fantastiske:

- du pisser på min sjel

Hva? Ingenting av dette kan brukes til noe som helst! Jeg forsøker meg nå og da på øvelsen automatskriving, bare la det strømme på, det første og beste som faller meg inn. Resultatet kan bli noe slikt som:

“Klærne ligger blandet i skuffer og skap, det er lenge siden jeg mistet kontrollen med hva som er skittent og hva som er rent. Jeg setter meg ned midt på gulvet og ser meg omkring, forsøker formulere noen fornuftige spørsmål, finne noen nøkler så jeg kan låse meg ut. Det er stille.”

Eller:

“Ser ned på hendene mine, de som før bugnet av rikdom, men hvor den ene lovende mynten etter den andre har sildret mellom fingrene, ned på bakken, gjennom glipen i kumlokket, og de er tomme, hendene. Munnen er tørr. Fra magen buldrer det, innover, men om du ser nøye vil du se slangen som bukter like under skinnet, den biter men er deilig. Han har vært med meg en stund nå, og han får jevnlig mat, fornøyd er han.”

Fri og bevare. Var jeg psykolog ville jeg sikkert fått mye ut av det der. I morgen skal jeg ut og fly igjen, da pleier det alltid å dukke opp noe. Noe brukbart (Akk, sukket hun), annet helt forferdelig (kronjuvelen i den kategorien er Tur, ikke retur, men jeg skrev i det minste).

Noen ga meg rådet at jeg kunne begynne å skrive om barndommen, for å liksom komme i gang. Vel, det rådet har jeg IKKE tenkt å følge, da tar jeg heller for meg:

Variasjoner rundt kornstørrelser på en strand, inkludert beskrivelse av tekstur, rundingsgrad og mulig opprinnelsessted.

Ønsker meg selv lykke til med den øvelsen.